Anne-Cath. Vestly ble født i 1920 på Rena i Østerdalen, og da hun flyttet til Oslo som ung dame, satset hun på en skuespillerkarriere. Hun spilte mot Alf Prøysen i Barne TV-serien "Kanutten og Romeo Clive", og i en rekke filmer har hun gitt liv til sin egen mormor-skikkelse fra bøkene om mormor og de åtte ungene. Til sammen er det blitt 48 barnebøker og 2 selvbiografier. De aller fleste av dem er illustrert av Johan Vestly. Hun er oversatt til 15 språk og har mottatt en mengde priser og utmerkelser for bøkene sine, bl.a Peer Gynt-prisen (1980), Kultur- og vitenskapsdepartementets pris for samlet forfatterskap (1982), Bokhandlerforeningens pris (1986), Teskjekjerringas hederspris (1986), og, som første mottaker, Redd Barnas Regnbuepris, valgt av barna selv (1989). Hun har dessuten redigert Barnas store sangbok (1962), skrevet teaterstykker, hørespill og laget musikkforestillinger for barn.
Anne-Cath. Vestly døde 15. desember 2008. (Gyldendal forlag)

Litterært Landskap Pietro Querini har fått tillatelse fra Anne-Cath Vestlys arvinger til å bruke kapittelet "Skodda" fra "Aurora fra Fabelvik". Anne-Cath. Vestly og ektemann og illustratør Johan Vestly gjorde på slutten og 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet flere reiser i Nord-Norge, og en av disse ga inspirasjonen til Aurora og familiens reise med lokalbåten til Værøy og Røst.

...Tidlig neste morgen kom de til Røst, og da ble de veldig forundret for her var det helt flatt. Aurora trodde nesten hun var kommet til Holland så flatt var det, men så var det ikke slik som Holland likevel, for her var det slik at storhavet var så barskt at det nesten ikke var noe trær her, og veien var det aller rareste, forde var bygd opp og lå høyere en resten av bakken, og det var nok bare for at ikke tidevannet skulle komme og skylle dem bort. 
"Her var det Querini kom til slutt", sa pappa.
"Vi lar koffertene stå", sa sorenskriverdamen, "bare ta med litt ekstra tøy, for de ringte fra Værøy og bestilte en sjark til oss her også."
Sokrates tok med seg Stoccafisso, Knut tok med seg tegneblokk, og Aurora tok med seg tåkeluren sin. 
Denne sjarken lå også nokså dypt nedenfor bryggen, men nå var mormor blitt så modig at hun fór nedover stigen og dumpet ned i armene på mannen som eide sjarken.
"Vi skal ut og se på fuglefjell", så sorenskriverdamen, "og ellers kan vi reise litt rundt og se på alle holmene og øyene, for her på Røst er det mange av dem."
"Javisst", sa han som eide sjarken. "Får håpen at været holder", sa han.
"Været?", sa sorenskriverdamen, akkurat som hun hadde glemt at det ikke var fint vær her bestandig.
De kom ut til fuglefjelldet, og så ble de stille alle sammen, for her var det fuglene som snakket. De sa noe i ett sett mens de fløy langs fjellveggene. Andre satt stille tett i tettoppover hele fjellet, og ute på holmene ved siden av satt skarvene og strakte de lange halsene sine. "Der kommer en lundefugl", sa pappa. "Den har sikkert seks sild i nebbet sitt. Hvis vi hadde hatt god tid nå, Aurora, skulle vi gått i land og klatret litt oppover fjellet og ikke forstyrret fuglene, bare sett på dem, så hadde vi kanskje fått øye på redene til lundefuglene. De gjemmer seg langt inn i fjellet, de, skjønner du, for enda de har så tett fjærdrakt, kan de ikke fordra å ha det kaldt". 
"Nei, det kan ikke jeg heller", sa bestefarmor, "og jeg skjønner ikke, jeg synes liksom det er blitt litt kjøligere."
"Det er nok fordi du solte deg for meget i går, det", sa Putten. 
"Nå tar vi en tur mellom alle holmene", sa sorenskriverdamen. Sjarken kjørte langt utover, og bestefarmor sa: "Jeg synes det begynner å huske litt, Edvard. Sjøen er ikke så rolig som den var i sted. Si til mannen at vi vil tilbake til Røst, du. Nå har vi jo sett så meget." 
Han som eide sjarken nikket og snudde båten, men plutselig syntes Aurora at det var så rar dunkelåt i motoren. Hun sa det ikke, men så fikk hun se ansiktet til Knut. Han så plutselig så spent ut. Knut var så opptatt av motorer, og her var det en som ikke var i orden. Først prøvde den liksom å dunke i vei og late som ingenting, men det ble ikke sånn regelmessig dunk. Det kom et dunk her og et dunk der, og så ikke noe dunk og masse dunker, og så helt stille.
"Hm", sa pappa. 
"Motorstopp", sa bestefarmor. "Hva gjør vi nå, Edvard?"
Pappa så seg om. Der lå det en koselig holme ikke så langt fra dem og han sa: "Det er ingen sak for oss, vi kan jo bare gå i land her så lenge, min mor liker ikke å drive slik i bølgene."
"Dokker må no så gjerne gå i land", sa mannen. Han hadde litt større lettbåt, han. Nå kastet han bare anker og hoppet ned i lettbåten og rodde to turer, så var alle sammen på holmen. 
"Hva skal De gjøre nå da?" sa pappa. 
"Hvis æ ikke får han tel", sa mannen, "så heise æ seil og varsle over radioen at æ har maskinskade. Men æ skulle nok få dokker til Røst med seil også."
"Ja, men vi tar dette som en hyggelig landtur, vi", sa pappa.
"Hvis De ikke kan komme selv, får De sende noen andre etter oss da."
"Det ska æ gjør", sa menne, og så satte han seil og bautet seg bort fra dem.
Heldigvis at Værøy-damen hadde sendt med dem en svær nistepakke, for de ble så sultne av livet på sjøen. 
"Nå kan vi leke at vi er han Querini", sa Aurora, "og så har vi liksom seilt fra Italia og gått oss bort på havet, og enda det var veldig storm, så kom vi hit."
"Ja", sa pappa, "og så har vi bare mat til ett måltid, så det spørs om vi ikke må skaffe oss litt mer."
Bestemor hadde alt gått ut på det ytterste skjæret og begynt å kaste hun, og Knut lette etter skjell.
"Jeg syntes jeg kunne se meget lengre i sted", sa bestefarmor plutselig. "Det er liksom så grått der  borte. Ja, her er det jo sol, men jeg fryser."
"Det er skodda som kommer", sa Aurora, og var plutselig blitt en liten pike fra Fabelvik og ikke fra Tirilltoppen.
"Skodda", sa bestefarmor, "er det tåke det? Jaja, jeg håper den holder seg der borte i havet og ikke kommer hit."
Men skodda hadde nok ikke respekt for bestefarmor, den seg nærmere og nærmere, og snart så de bare den nærmeste holmen, og til slutt så de ikke den engang. Det var bare så vidt de så hverandre, og bestemoren til Ole Aleksander så de nå slettes ikke, men der kom hun. "Jeg holdt på ikke å finne dere igjen", sa hun.
Alle begynte å tenke litt hver for seg.
"Her sitt' je", sa mormor, "men det er itte godt å ver for noen andre, meine je."
"Tenk om han med sjarken driver og bauten omkring ennå", sa bestefarmor. "Da er det ingen andre som vet at vi er her."
"Nei", sa sorenskriverdamen, "men det var jo en del på Røst som så at vi gikk ned i sjarken."
"Ja, men de vet ikke hvor vi er for det", sa Putten. 
"Nei", sa pappa. "Titt titt, jeg ser dere ennå."
"Det er vel omtrent det eneste du ser også", sa bestefarmor. Det var sant, for tåken liksom svøpte dem inn og gjemte alt mulig for dem.
"Åh", sa Aurora. "Jeg vet noe." Hun sprang opp og dukket ned bak en stein, for der hadde hun gjemt tåkeluren sin. "Nå blåser jeg", sa hun. Aurora blåste lenge, og så tok hun seg en pause, og blåste igjen, og en gang hun var helt stille, hørte hun tydelig en tåkelur som svarte. 
Litt senere var det en som ropte: "Ohoi", og så var det noe som dunket. Dunk dunk dunk, sa det, og en stund etter hørte de åretak, og der gled lettbåten mot land.
"Gratulerer", sa han i båten, "kem det var som var så flink at han hadde med seg tåkelur?"
"Det var mæ", sa Aurora.
"Ja, hadde du ikkje hatt den, så neimen om æ tror æ hadde funnket dokker, for skodda e' så tjukk som graut."
"Hvordan i all verden greide De å komme hit?" sa bestefarmor.
"Æ hadde peila meg inn så nokkelunde", sa fiskeren, "men enda så greide æ å tull' meg vekk."
"Tror De ikke vi tuller oss vekk, når vi skal dra igjen nå da," sa bestefarmor.
"Vi vente litt og ser om ho ikkje lette."
Det gjorde tåken, den vippet liksom litt på skjørtene sine utover dagen, så de kom seg tilbake til Røst, og der reiste de videre med båten som hadde passer på koffertene deres, den båten som går på Røsthavet både sommer og vinter, i storm og stille.
(Aurora fra Fabelvik, Tiden Norsk forlag/Gyldendal forlag 1972)