Vi har en svært viktig øyenvitneskildring av handelen med tørrfisk til Bergen og livet i fiskerbondesamfunnet Røst på 1400-tallet. Det er historien om den venetianske kjøpmannen og adelsmannen Pietro Querini og mannskapet fra handelsskipet hans som strandet i fuglefjellene ved Røst i januar 1432. Querini skrev selv sin versjon av reiseberetningen, og mannskapet dikterte sin fortelling til en skriver i Venezia. Beretningene finnes den dag i dag i Vatikanets bibliotek i Roma og er oversatt til flere språk, deriblant norsk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Querini

”La Querina”

Det venetianske skipet ”La Querina” dro ut fra Kreta med et mannskap på 68 den 25. april 1431. ”La Querina” var en stor kogge på sju hundre tønner, lastet med vin, krydder, bomull og andre verdifulle varer. Endehavn skulle være Flandern, sannsynligvis Brügge, men skipet kom ut for et kraftig uvær og begynte å drive nordover opp gjennom Irskesjøen og videre ut i det nordlige Atlanterhavet. Den 17. desember 1431 gikk mannskapet i to livbåter. Det skulle bli en lang og gruoppvekkende seilas; små båter i ukjente, kalde og truende farvann. Kun den ene av livbåtene skulle nå land.

Et øde sted?

På tross av at sjøfolkene strander på et tilsynelatende øde sted langt mot nord, blir de reddet av lokale fiskerbønder. Det viser seg at de har kommet til folk som faktisk tilhører en gren av det samme handelsnettverket som venetianernes selv tilhørte. De har havnet helt i yttergrensen av hva som var den kjente verden, sett fra Venezia, og her produserer folk en handelsvare som gjør dem i stand til å kjøpe mange varer fra andre steder: tørrfisken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Venezia

”Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt”

På Røst blir de tatt godt vare på av lokalbefolkningen. Querini forteller at røstværingene holder husdyr; hver gård har kyr som gir dem melk, og de har tamme ender, altså ærfugl, som gir dem egg og dun om våren.  Men det er fisken som er deres brød:

Querini forteller:

I årets løp fanger de en uhyre mengder fisk, men kun to arter. Den ene, som finnes i store, ja umåtelige mengder, kalles Stocfisi. Den andre art, flyndre, er mindre tallrik, men av en forbausende størrelse, nemlig opp til 200 pund hver.

Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Stokkfisken er en stor og verdifull handelsartikkel på Tysklands hav/for eksport til Tyskland.

Tørrfisk som handelsvare

Querini var ikke den som innførte tørrfisken til Italia, det er en myte. Men historien er ikke mindre interessant av den grunn. Venetianske kjøpmenn handlet i England og Flandern der tørrfisken var en viktig vare, så den var nok kjent som handelsvare, noe også Querinis tekst antyder. Men Querini og mannskapet var nok de første venetianske øyenvitnene til hvordan og hvor tørrfisk ble laget.Det at de tilsatte krydder kan tyde på at dette var ingredienser i en tilberedt varm rett. Men å bruke tørrfisk nærmest som flatbrød med smør, er en gammel tradisjon som ennå lever på Island og Færøyene. På Island er det vanlig å spise det som snacks: harðfiskur með smjöri, på Færøyene brukes spekk fra grindhval til tørrfisken. Det som imidlertid skiller seg ut på Røst, er at Querini nevner at de her brukte krydder. Det står dessverre ikke hva slags krydder de brukte.

Lite jordbruk på Røst

Det var nok svært lite som ble dyrket på Røst, slik også Querini og mannskapet nevner, kanskje dyrket de noen tradisjonelle vekster som kvann og løk. Querini og hans folk var godt kjent med krydderhandel, Venezia dominerte lenge krydderhandelen i det østlige Middelhav. Det kommer frem av historien og av arkeologiske funn at folket på Røst hadde muligheter til å kjøpe luksusartikler, slik som krydder var, i Bergen. Det var en rekke krydder tilgjengelig i hansaområdet på den tiden, blant annet kanel, pepper og ingefær. Mange av de samtidige tørrfiskrettene fra middelalderen er tilsatt forskjellige eksotiske krydder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvann 

Verdenskart fra 1450

Noe kjennskap om Norge og Røst ble nok formidlet i Venezia etter at beretningene om disse ferdene ble kjent. Fra Querinis tid finnes det et interessant dokument over hvordan man forestilte seg verden, sett fra Venezia. Verdenskartet til Fra (bror) Mauro på St. Michaels kloster i Murano ved Venezia ble laget rundt 1450. Det henger i dag utstilt på Museo Correr i Venezia. Mauro, som selv hadde vært handelsmann, fikk sine opplysninger blant annet fra venetianske handelsmenn, og på kartet er faktisk Querinis reise nevnt. Querini selv eller noen nær ham har sannsynligvis vært kilder til opplysninger på kartet.

Tørrfisktradisjoner i havnebyer i Italia

Tørrfisken kan ha blitt introdusert til Italia fra flere hold. Sør-Tyskland hadde tidlig en tørrfisktradisjon, og veien er ikke lang til Italia. Men hovedtyngden av tørrfisk må ha kommet sjøveien. Italienske sjøfolk kjente til tørrfisk som proviant og handelsvare i Flandern og Holland, og de kan ha innført tørrfisk som vare i de italienske havnebyene. De italienske områdene med tørrfisktradisjoner har alle utgangspunkt i viktige havner, slik som havnebyen Genova i Liguria, Livorno i Toscana, Napoli i Campania, Messina i Sicilia, Reggio i Calabria, Brindisii Puglia, Ancona i Marche, Venezia i Veneto og Trieste i Friuli–Venezia Giulia på grensen mot Slovakia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Messina

Vi vet med sikkerhet at tørrfisken var kjent som matvare i Italia på 1500-tallet, da den kjente pavelige kokken Bartolomeo Scappis kokebok fra 1570 nevner flere tørrfiskretter.

Til Bergen med tørrfisk

I mai drar de så fra øya i en stor båt på femti tønner, forteller Pietro Querini i sin beretning fra Røst fra 1432. I tillegg får vi opplyst at båten ble ført av deres vert på Røst, som var fisker, hans tre sønner og noen andre slektninger. Det var altså røstværingene selv som førte sin båt til Bergen. Dette er den første konkrete fortellingen vil kjenner til om at lokale fiskere nordfra selv fraktet tørrfisk sørover.

Jektefart fra nord

Sannsynligvis har vi her et eksempel på organiseringa innen det som senere ble kjent som jektefarten fra Nord-Norge: det såkalte bygdefaret. Skipperen som eide båten, var gjerne selv fra stedet, slik Querini beretter at det var deres vert, en lokal fisker, som var skipperen. Skipperen hadde så en avtale med de andre på stedet om å frakte tørrfisken de hadde produsert til Bergen mot en avgift. Mannskapet, de såkalte håsetene, var representanter for de lokale fiskerne.

Querini fortsetter:

Lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge. Dit kommer det likeledes skip på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frambringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og de som kommer med fisk (og det er en talløs mengde båter), bytter den i varer de behøver …

Querini forteller om da det begynte å nærme seg avreise i mai måned:

… hadde en kvinne gift med den mannen som styrte over alle øyene, men som da var bortreist, fått høre om at vi var havnet der på stedet. Hun sendte sin kapellan i en båt rodd med tolv årer, og på vegne av kvinnen overleverte han til meg, som sto over de andre, seksti stokkfisk tørket i vinden, og tre store rugbrød, runde som hos oss ...

Betaling for oppholdet

Kapellanen, en tysk munk, krever Querini og mannskapet for betaling for oppholdet på Røst. De gir ham da noen sølvgjenstander. ”Munken reiste sammen med oss for å besøke sin erkebiskop og overlevere ham hans del av de ervervede gjenstander”, forteller Querini.

På 1500-tallet vet vi at erkebispesetet, som faktisk var landets største tørrfiskeksportør og dermed tjente stort på tørrfiskhandelen, hadde såkalt setesvein på Røst, noe som passer godt med Querinis beskrivelse. Tiende, bøter og avgifter ble ofte betalt til kirken i naturalia. Det er kjent fra kildene at setesveinen på Røst i 1521 var direkte involvert i tørrfiskhandelen med Bergen. Vi kjenner også til at det var adelsgods på Røst som omfattet rettigheter til fangst og sannsynligvis omfattet eierskap til noen gårder. Dette gir oss et innblikk i samfunnets maktforhold i den tiden. Det var viktig å markere makt og tilstedeværelse på ei øy som på grunn av tørrfisken var viktig.

Avreise fra Røst

Querini, hans folk og erkebiskopens mann blir så med fraktebåten med tørrfisk fra Røst i slutten av mai. Hva slags type båt dette var, vet vi ikke. Mannskapet forteller at båten ble rodd gjennom sund, for så å seiles på åpnere strekninger.

På vei sørover forteller Querini om et interessant møte:

Det hendte seg på denne reisen at vi møtte den erkebiskopen som munken skulle besøke, og som var overhode over alle disse stedene og øyene, kalt Archiepiscopus Trunduniensis. Han kom med to hvalfangstskuter på slep, og med seg hadde han mer enn to hundre personer.

Det er erkebiskop og landets største tørrfiskhandler, Aslak Bolt, de møter.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.) TØRRFISK – kystkultur, kokekunst, Querini, Orkana 2018

Kilder:
Berge, Geir. (1996) Tørrfisk. Thi handlet du red’lig og tørket din fisk. Stamsund: Orkana Forlag
Bertelsen, Reidar (1978) Lofoten og Vesterålens historie 1500–1700. Stavanger: Dreyer a/s
Harwood, Jeremy. (2010) To the ends of the Earth: 100 Maps that changed the Earth. London: David & Charles
Joensen, Jóan Pauli (2015) Bot og Biti. Matur og matarahald i Føroyum. Tórshavn: Faroe University Press.
Magnus, Olaus. (ny utgave 2010) Historien om de nordiska folken. Hedemora: Michalisgillet og Gidlunds förlag.
Nielssen, Alf Ragnar (red.) (2014) “Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk” i Norges fiskeri og kysthistorie. Bind 1. Bergen: Fagbokforlaget
Sølvberg, Ingvild Øye. (red.) (1980) Mat og drikke i middelalderen. Bergen: Bryggens Museum
Wallem, Fredrik M. (1893) Handelen med Tørfisk og Klipfisk. Kristiania: Fabritius
Wold, Helge A. (2004) Querinis reise. Il viaggio di Querini. Stamsund: Orkana Forlag

Illustrasjoner:
UpNorth street art med motiv fra Querinis forlis, på Glea. Foto: Kjell Ove Storvik
Venezia ble bygget på handel og sjøfart. Her fra Canal Grande. Foto: Alex West / Stockphoto
Fra Mauros verdenskart fra 1450-tallet. På utsnittet står det I provinsen Norge kom som kjent Piero Querini på land. Foto: Elisabeth Johansen
Olaus Magnus’ “Carta Marina” fra 1539 viser de fryktinngytende omgivelsene blant annet i Nord-Norge. Utsnitt Carta Marina Wikimedia Commons.
Fra Bartholomeo Scappis kokebok Opera – Et landsens kjøkken. Foto: Wikimedia Commons
Fra avdukingen av minnestøtte på Sandøya 500 år etter Querinis forlis i 1932. Foto: Nordlandsmuseet
Tre skipstyper fra utstilling i sjøfartsmuseet i Chania på Kreta. Foto: Elisabeth Johansen