Pietro Querini var en venetiansk adels– og handelsmann som i 1432 strandet på Sandøya utenfor Røst. Han og elleve av mannskapet på totalt 68 personer
overlevde, og ble pleiet tilbake til livet av røstværingene. Etter tre måneder på Røst reiste Querini tilbake til Venezia, der han og mannskapet skrev ned sine beretninger. Disse har stor kulturhistorisk verdi.
Den første norske versjonen av Querinis beretning ble publisert i Trondheim i 1763 i en artikkel av Gerhard Schøning i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademis Skrifter.
Schøning mente at man ut i fra teksten kunne tolke at Querini og hans mannskap kom i land på øya Sandøya, sørvest for hovedøya Røstlandet.
«Ved morgengry den 4. januar seilte vi med en mildt nordøstlig vind. Da var det at en av mennene som befant seg i forstavnen, fikk et skimt av noe som lignet land foran oss i le. Med spent stemme forkynte han hva han trodde ha så, og alle grep begjærlig etter håpet og gav seg til å stirre i samme retning. Det var ikke blitt helt dag ennå, så vi ventet til lyset ga oss visshet og uendelig glede over at det var land. Dermed fikk vi på ny kraft og styrke, og grep årene for å komme nærmere den etterlengtede landjorden. Men på grunn av den store avstanden og denkorte dagen so varte to timer, mistet vi landet av syne, og vi var også for svake til å bruke årene i særlig grad. Denne lange natten lå vi og hvilte med ikke lite håp. Da det igjen ble dag, var det første landskapet ute av syne, men i le så vi et annet som var fjellrikt og mye nærmere, slik at det virket mye lettere å komme på land der enn på det vi hadde sett først. For ikke å komme bort fra det i løpet av natten, peilet vi det inn med kompasset, og med heiste, vindfylte seil nådde vi omtrent i fjerde nattetime fram til landet. Da vi nærmet oss, så vi at vi var omringet av undervannsskjær, for bølgene brøt mot dem. Det er ikke noe sjømannen frykter mer enn å skulle legge til om natten i ukjent farvann. All vår glede og fortrøstning ble dermed brått vendt til dyp sorg og fortvilelse, og gråtende overgav vi oss til Gud og Hans Mor, Hun som er synderes trofaste tilflukt. Og Herren forbarmet seg over oss og hjalp oss i den store fare. For idet båten støtte mot ett av undervannsskjærene, kom det en bølge som med ett slag løftet oss opp og bort fra skjæret, så vi slapp uskadd fra faren. Vi nærmet oss hele tiden vår rednings øy, men ingen steder fant vi en strand hvor det var lett å legge til, for den var i hele sin omrekt omgitt av klippegrunn. Da skjedde det store under at vår Frelser og Hyrde ledet oss til den eneste lille stranden som fantes, og trøtte og utmattede lik svake, små trekkfugler nådde vi land.»
Helge A. Wold, Querinis reise, historier om en historie, Stamsund, Orkana forlag, 2004