Tørrfiskprodusentene nordfra utviklet etterhvert tette bånd til bergensborgerne og kjøpmennene i Bergen, som gradvis overtok hansaenes dominerende posisjon. Hansabyene og Nederlandene hadde lenge vært sentral som markedsplass for norsk tørrfisk til Vest-Europa samt for handelsvarer sørfra. Utover 1600-tallet ble Amsterdam Europas viktigste sjøfartsby og tørrfiskmetropol. At tørrfisk i Italia ofte har gått under betegnelser som Bremer og hollandsk stokkfisk skriver seg nok fra de markedene italienerne fikk sin tørrfisk fra.

Oppgangstid

I 1740-årene begynte en ny oppgangstid innen fiskeriene. Tørrfiskeksporten tredoblet seg i perioden frem mot århundreskiftet. Lave priser i Nederlandene førte til at man startet å eksportere til Italia. I 1795 gikk 27 prosent av den samlede tørrfiskeksporten til Italia og 12 prosent til Frankrike. Rundt 1800 ble om lag halvparten eksportert til middelhavslandene, kun en fjerdedel til Nederlandene.

Jektefarten viktig omkring 1800

Omkring 1800 var jektefarten til Bergen fremdeles sentral, men i løpet av 1800-tallet mistet bergenskjøpmennene det monopol de i praksis hadde hatt med fiskehandelen med Nordland. Trondheim ble igjen en viktig tørrfiskhavn.

Et nytt handelssystem overtok: En fremvoksende klasse av lokale væreiere som leide ut rorbuer og hjeller til tilreisende fiskere og lokale kjøpmenn med handelssteder langs strategiske punkter på kysten.

Spesialiserte jekter

Jektefarten foregikk lenge på store, spesialiserte jekter med råseil. Lofotfisket etter skrei ble lenge drevet med tradisjonelle åpne båter med aner langt tilbake. Men utover 1900-tallet ble jektene og nordlandsbåtene gradvis erstattet: jektene med jakter og galeaser og nordlandsbåtene med sjarker og skøyter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jektefarten

Lofotfisket av stor betydning langs kysten

Lofotfisket var hele tiden det store fisket i nord. Fram til 1910 kom det, med noen få unntak, hvert år mer enn 20 000 fiskere til Lofoten. I oppgangstiden mellom 1880 og 1900 var tallet rundt 30 000. Også dårlige tider i resten av økonomien førte til økt deltagelse i fisket. Fra 1930 til 1940, og i begynnelsen av 1950-åra, var tallet rundt 20.000, men fra 1954 falt tallet bratt og har fortsatt å falle.

Skreiens vandringer

Skreiens vandringer er det ikke godt å bli klok på. Hvor hovedtyngden av fisk har stått har stadig variert. Sto den inne i Lofoten, var det ofte dårlig skreifiske på Røst. Ble fisken derimot stående mest rundt Røst, ble det storfiske på Røst og gjerne dårligere lenger inn i Lofoten.

Amund Helland forteller i verket Norges Land og Folk fra Røst rundt 1908:

Store og før rige fiskevær, som f. eks Henningsvær, sygner hen, og rorboder rives ned og flyttes, naar skreien aar etter aar kommer saa for sparsomt til værets fiskehav, og fiskeren foretrekker Røst.

Kårøya – minne fra storhetstiden

Det står ennå bryggeanlegg på Røst fra den hektiske tiden rundt 1900-tallets begynnelse, da fisket rundt Røst virkelig slo til. Bryggerekkene på Kårøya er et godt eksempel.

Røst er en av kystfiskernes bastioner i Norge. I sesongen er det fremdeles tett mellom båtene i havna. Men i storhetstiden var det virkelig folksomt på lille Røst. I 1904 var det hele 2100 fiskere under skreifisket på Røst.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (2018) Tørrfisk – kystkultur, kokekunst, Querini. Stamsund: Orkana forlag.

Kilder:
Helland, Amund. (1908) Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 18 D. 4 : Nordlands amt Salten og Lofoten og Vesteraalen Fogderi. Kristiania: Aschehoug
Tande, Thorvald sr. og Thorvald Tande jr. (1986) Norsk tørrfisknærings historie. Norges tørrfiskeksportørers forening

Illustrasjoner:
Jekt med tørrfisklast, foto: Th. Iversen, Norsk folkemuseum / Public Domain
Frederik Sørvig maleri “Nordlandsjægter paa Bergen havn”
http://prosjektbryggen.no/bryggenleksikon/jekt/
Røst med fiskebåter og handelsfartøy, circa 1900, foto: Nordlandsmuseet